BlimpyRides

Nye bilder på vei opp

2008-04-17T18:13:00.001+02:00

Nå er det mulig å se bilder fra turen på flickr.com. Søk etter Iran_Embassy så skal dere klare å finne meg.

Evert

India

2008-02-28T06:04:00.008+01:00

Har store problemer legge opp bilder, så de får komme etter hvert.

Neste dag etter en komfortabel natt på grensehotellet, var det på tide å komme seg inn i India. Visum-sjekken gikk greit, utenom at ei av damene i reisefølge måtte gifte seg, skille seg og så gifte seg igjen for å komme over grensen. Papir-mølle-krøll. Første stopp i India var Amristar, hvor man finner Sikhenes viktigste helligdom, "The golden temple". Passende navn, siden tempelet i midten av den kunstige sjøen er lagd av bl.a 760kg, 22 karat guld. Siden det er en pilgrimsplass har de også gratis overnattingsplass og gratis mat mot en frivillig donasjon. Det var en god plass for å chille litt og hente seg etter hektiske Lahore. Tre netter stoppet jeg her og veldig lite spennende skjedde. Så jeg tok buss og tog til Bikaner. På togstasjonen møtte jeg en kar med veldig dårlig engelsk, men han viste meg noen papirer fra rettsinnstansen i India, hvor det virket som han hadde vært vitne eller medskyldig til et drap og hadde vært 5-6 år i fengsel. Han hadde uansett blitt frifunnet så tanken om å våkne opp død neste dag begynte sakte å forsvinne. Jeg begynte togreisen i 3. klasse med trebenker og 3 cm søppel på gulvet. 3x3x3 blir 27 og så mange minutter ut i reisen kom det en hellig mann på toget. Dvs. det var flere men jeg ble sittende og prate med han ene. Han hadde studert rettshjelp, men noe fortalte han at veien fremover var å spise en gang om dagen, meditere og hjelpe mennesker i konflikt, med seg selv eller med andre. Han var kledd som tigger, men øynene hans fortalte meg ingenting. Vanligvis kan man ymte noen personlighetstrekk ved å se folk i ansiktet, men han var liksom bare tilstede. Hele tiden. Jeg spurte han om dette og han svarte med indisk advokat-engelsk at mine observasjoner var korrekte. Han levde i et med sin gud, sin helligdom og hadde derfor ingen personlig mening. Jeg var mer enn velkommen til ashramen (en tempelish plass) hans hvor vi kunne prate videre. Det var bare neste stopp. Men så kom konduktøren og sa at jeg skulle komme med han og at jeg kunne få en seng for 14 kr. Det var seks timer til vi framme neste morgen i Bikaner så det var en fristelse som var for stå imot . Det hadde vært gøy å pratet videre om de store spørsmålene i livet med en som har dedikert livet sitt spørre dem, men nei, så jeg sa pent, "Snakkast, mr. guru with a big matpakka". 100 rupies fattigere og seks søvn-timere rikere, var jeg fremme i Bikaner. Ørkenbyen. Rajahstan, fylket som jeg var i, kan minne litt om deler afrika. Hvertfall de delene som Discovery har vist meg på TV. Bikaner er en nydelig plass. Jeg fant meg et hotell for 60 kr natten for enerom med bad. Litt classy plass, men med en del brysomme turister. Hittils på mine reiser i midtøsten har jeg vært heldig med mye bra vestlige reisende. Naturlig nok er det bare spesielt interesserte og erfarne reisende og krøllete nordmenn som besøker medlemer av "den onde akse". Her i India er disse gode menneskene et mindretall, overskygget av blekfete amerikanere og brysomme israelere. Ikke noe anti-semitisme fra denna karen, men alle jeg prater med er lut lei israelske exsoldater. De kommer inn i et område som en flokk med en stor ugjennomtrengelig mur rundt seg hvor ingen andre slippes inn (høres nesten litt kjent ut). De gjør hva de vil og hvor høyt de vil. Men de er vel egentlig ikke være så ille som russen hjemme i Norge. Tre år i millitæret i midtøsten har vel ca det samme psykiske presset som vi finner på våre tre år i videregående. Det har ikke vært noe tilfelle på min reise hvor jeg har møtt noen av disse gruppene. Har faktisk bare møtt kule israelere. Vi er i Bikaner og jeg har ikke drukket siden jeg var i Istanbul nyttårsaften. Og sannelig hadde jeg ikke kjøpt en flaske med whisky (skotsk) dagen før. Og sannelig møtte jeg ikke den morgenen to whisky-sugne amerikanere på hotellet. Men først skulle det turistifiseres. Om man vil ha en litt annerledes hvit-mann-i-fremmede-land-dag, kan man gjøre sånn her: Gå ut av hotellet og ta til venstre for å så gjøre det igjen når du har kommet til hovedåren gjennom Bikaner. Hvis du er heldig og det er markedsdag kan du sitte på med en av traktorene ned veien. Si at du skal til gamlebyen. På grunn av støyet fra motoren vil han slippe deg av en helt annen plass og i tillegg sende deg i motsatt retning. Men dette vil hjelpe deg hvis dagen er over for ingeniør-studentene. De er på vei hjem med sine splitter nye motorsykler og ettersom du er på vei ut av byen ut mot ørkenen vil de stoppe opp og lure på hva du driver med. De vil tilby deg sitteplassen til den vennen med lavest status. Han må gå. Med tolv gutter på fire motorsykkel vil dere kjøre veldig fort i de trange gatene, så vidt unngå hellige kuer og heldige koner. Det er rike gutter vi prater om og de vil vise hvor velstående de er. Dette vil gi deg en gylden mulighet til å se private Havellis som er gamle handelstands-bygninger. Veldig vakre og veldig dekorerte. Du vil også få noen glitrende muligheter til observere gutter i 20-årene som er utrolig umodne og ville kun ha sjarmert en stril (Bergensk utkantsbeboer (m.a.o lav IQ) red.anm) . Men som takk for hjelpsomheten og gjestfriheten og vennligheten, hva nå enn de het kan, du spandere is på dem. Stor suksé.

På veien hjem møtte jeg Dharmendra. Problemet med å være hvit i India er at kroppslukten din har en duft av penger. Så når noen med høvelig engelsk (de med god engelsk er oftest de værste blodsugerne) ønsker å føre en samtale med deg, blir man mistenksom. Men selv om min dårlige erfaring i Quetta var friskt i minne valgte jeg å stole på vennligheten i øynene hans. Som var ganske vakre, forresten. Vi pratet om homofili og arrangert ekteskap. Det var ingen respekt for det første temaet og det var en slags aksept til det andre. Hans ekteskap var da dette og han hadde bare sett konen sin to ganger før ansiktet ble avduket på selve Dagen. Åh, det er deg, ja... Jeg spanderte fylla på oss og vi pratet videre. Han måtte være hjemme til ti hver dag. Han fikk selvfølgelig ikke lov til å drikke, men han brukte å snike seg en tur på det lokale vinmonopolet, hvor vi nettopp hadde dratt ifra med to småflasker med vodka og to flasker med appelsin-brus. Klokken begynte å nærme seg åtte og ni og jeg var brisen og Dharmendra fant ut at han hadde problemer med å stå. Så ved å tvangsfore han med vann og mat sendte jeg han hjem. Jeg fikk heldigvis en mail som bekreftet at han var i live og ikke brent på bålet av foreldrene. Nå hadde jeg en date med to amerikanere og en flaske whisky.

To dager senere (urk) skulle jeg på hva jeg tror er det eneste rotte-tempelet i verden. Jeg og åtte veterinærer tok bussen tre mil utenfor Bikaner. De hadde vært på oppfriskningskurs og skulle passene nok avslutte det hele med denne ekskursjonen. Midt i ørkenen, ikke så langt fra der solen går ned, gikk vi av hompe-titten hompe-tatten hompe-titten teia. Det var en slags by som hadde vokst frem rundt tempelet som et utslett. Og sykdommen var turistene som skulle melkes. Det skal sies at India er full av irritasjoner. Men fra sykdoms-metaforene til sykdoms-bæreren, rotta. Du kommer inn og må ta av skoene som i alle templer, men litt mer motvillig selvfølgelig. Fordi rottene kryper gjerne over føtter og andre jordnære kroppsdeler. Det er ikke sånn at de kryr av de, men de er overalt. Innerst er det en shrine eller hva nå det enn heter på norsk. Skrin, sier vi. Her kan man legge litt penger eller en liten ostebit kanskje og så får man god annseelse av en av alle disse gudene de har her borte. 300 millioner er det noen som har regnet seg fram til. Jeg kom ihvertfall trygt tilbake til Bikaner med alle organer intakte. Jeg gikk av i sentrum for å få meg en liten gåtur tilbake til hotellet. Etter å ha gått gjennom noen bolig-områder og uintressante cricket-spill med sure spillere fant jeg en park med volleyball-net, volleyball-ball og volleyball-spillere. Det ville jeg være med på og det ville disse folkene også tydeligvis. Vi spilte til det ble mørkt. Laget våres hadde et ustabilt antall spillere, men en hard kjerne på fem spillere. Og vi knuuste det andre laget 3-0! Siden jeg var på villspor i Bikaner igjen, ble jeg kjørt hjem på motorsykkel. Nok en gang var jeg MC-bitchen. Hjemme på hotellet var sekken pakket og klar for å bli bært ned på stasjonen for å komme seg til Mumbay. Dit skulle også den vakreste potetnesen jeg har sett, festet på ei dansk jente. Ihvertfall til Jaipur på veien dit. Det var alt for denne gangen. Jeg ankom Mumbay for over en måned siden, når jeg skriver dette. Så jeg ligger litt etter. Men den som ikke gidder å vente lenger har ventet for lenge.

Snakkast

Shiraz, Yazd og Pakistan

2008-01-08T09:28:00.000+01:00

Shiraz

For første gang reiser jeg alene. En sjutimers tur til Shiraz og Persopolis. Ikke noe spennede å fortelle her, så jeg hopper rett til hotellet. Her finner jeg som avtalt Christian som jeg deler rom med. Det er også noen tyske filosofistudenter som er i rommet ved siden av. Litt snobbete, men de har veldig bra humor, og masse masse bra musikk. Når jeg drar fra Shiraz er Macen min 9 gigabyte tyngre. Tidlig neste dag kommer Anne. Han var imellomtiden i Teheran for fikse visumet til Pakistan. Vi står opp rundt ti og drar til buss-stasjonen for å komme oss til Persepolis, eksklusive Christian som var der dagen før. Vi kommer i prat med noen studenter og får sitte på med studentbussen til universitetet like ved. Dessverre blir en av studentene med oss ettersom han velger å droppe engelsktimen sin. Han spør oss om aksenten hans og vi svarer at den høres veeldig amerikansk. Så klart begynner han legge engelsk sin ut i munnviken i sammarbeid med et forferdelig gliiis. Vi ankommer Persepolis, men blir kvitt Mr. Slick når vi begynner å gå opp fjellet bak. For en vidunderlig utsikt det var der oppe! Og når vi panorerer helt rundt til baksiden av fjellet ser vi en svær huleinngang. Så vi bestemmer oss for litt spelonking. Vi går ned dalen og klatrer opp til fjellhyllen. Vi finner en desimeter med geitebæsj på gulvet og hulen var ikke så dyp, men det var deilig med en tur uten folk.

På veien tilbake til Shiraz bestemmer jeg og Anne oss for å lage vår egen mat fordi vi begynner å bli temmelig lei den iranske cuisinen. Det blir pasta ute i bakgården ved hjelp av Christians stormkjøkken.

Neste dag er det julaften og vi drar til Silkroad Hotel som befinner seg i Yazd. Denne bussturen er heller ikke så interressant, men vi møter Jeremy som måtte sette igjen motorsykkelen sin i Syria pga. snøfall. Han er forfatter og har allerede skrevet en bok, "Motorcycle therapi". Silkroad hotel er fantastisk! Det er billig, de har bra mat, peronalet er vennlig som faen og i midten av komplekset er det et åpen område hvor du kan slappe av og drikke chai. Dette er mekka for backpackere i Iran. Men det er nok reklame for denne gangen. Jeg, Anne og Christian og tolv andre spiser julemiddag her sammen. Kamelkjøttgryte med poteter er ikke pinnekjøtt når det kommer til julemiddag, men det er mer tidsriktig siden vi befinner oss på 1600-tallet ifølge koranenen.

Ca. tre dager senere drar jeg og Anne fra våre nye venner og begynner på den skumleste delen av ferden; overgangen mellom Iran og Pakistan. Faktisk er reisen mellom Bam og grensen med Zahedan som hovedsete, mest kjent for kidnapping av turister. Men dette får jeg først vite ved grensen. Men vi må fremdeles stoppe innom Quetta en eller annen gang på vei til Lahore! Og Quetta ligger bare 150km fra den sørlige delen av Afghanistan. Skrekk og gru! Når vi ankommer Zahedan i Iran seks om morgenen blir vi møtt av en person som utgir seg for å være avdelingsleder for grenseovergangen på den Iranske siden, og han vil ha fem komeinis fra hver av oss(30kr) for å kjøre oss til grensen 80km unna, men vi fnyser ham i ansiktet i mangel av bedre utrykk. Vi velger heller en kar som kjører oss for to komeinis. For forklare situationen litt bedre, er turister egentlig nødt til å ta en taxi med poletieskorte, som vil koste oss fem komeis pluss 20 dollar. I tillegg hadde Anne leste i Thorntree, som er et forum på lonelyplanet.com at vi burde passe oss for denne "avdelingslederen for grenseovergangen" og heller ta en bussreise for en komeini. Så litt snurt for at vi måtte betale dobbel pris, sitter vi taxien med meg som fremdeles er litt nervøs for kidnapping, men vi muntrer hverandre opp med at det hadde vært en annerledes opplevelse hvis vi hadde blitt bortført. Alle som har blitt kidnappet har hatt det bra og det ville ha vært gøy å putte det på CVn. Plutselig stopper taxien ved noen andre biler med folk som har ansiktene deres skjult med skjerf. Enten for å være anonyme eller fordi det er bloody cold. Vi blir bedt om å gå ut. Men vi hadde jo avtalt helt til grensen. Så prinsipielle Anne eksploderer og de neste 10 minutter bruker vi på få ut sekkene ut fra bilen uten at sjåføren setter seg in igjen og kjører av gårde. Det ender med at vi har blitt lurt og må bite i det sure eplet. Fire komeinis til per pers må til for å få oss frem. Vi betaler det samme som "avdelingslederen" tilba oss (fem komeini), og når vi ankommer grensen møter vi selvfølgelig han i uniform.

Pakistan! Sånn ca akkurat idet vi setter den høyre foten ned på pakistansk jord får vi vite at Bhutto har blitt drept. Vi vurderer et sekund å dra tilbake, men vi stoler på den mannlige intuisjonen våres og bestemmer oss for å sette ned den andre foten også. Merkelig nok føles det veldig annerledes i dette landet her vi står i en støvsky. Ting er liksom litt mer skittent, og vennligere enn Iran. Pengevekslerne svermer rundt oss mens solen skinner og fluene føler seg utkonkurert. Men det er ikke bare jeg og Anne som flakser med armene. Vi har blitt et backpacker-par rikere. Et stykk kiwi og et stykk brite skal samme vei som oss. Jeg finner tonen med disse ganske så fort. Heldigvis har jeg kun pratet engelsk de siste tre ukene, så samtalen går mer enn bare greit. Anne prater veldig bra engelsk, selvfølgelig, men vi prater om folk her som har engelsk som morsmål. Vi møter også noen tyrkere, men de var så kjedelige at jeg nesten ikke gidder å nevne dem.

Ved grensen er det en liten by som heter Tatvan. Igjen er folk utrolig vennlige. Og plutselig er kamerat mitt et slags spennende, mystisk, gude-relikvie. Det er nesten som et status symbol å bli tatt bilde av. Folk dytter hverandre bort og det blir nesten en opphetet stemning bare fordi alle vil være i sentrum av oppmerksheten. Det er en søt, men samtidig oppriktig oppførsel. Vanskelig å sette ord på, med andre ord. Uansett. Vi tar bussen på ettermiddagen og har lest og forhørt oss at det kan ta alt fra 15-55 timer. Turen er også visstnok noe man bare gjør en gang i livet. Milkshake-godkjent stempel. Merkelig nok får jeg til å sove på bussen, og når vi ankommer Quetta er det ikke tidlig om morgenen, men to om natten. Tydligvis har sjåføren råkjørt hele veien. Og vi står nå i Quetta og det er fantastisk kaldt. Jeg mener finnmark-kaldt! Vi setter oss i en rickshaw, fire stykk med full opp-pakking. Komisk trangt. Hotellet vi var på den natten er det dårligste hittils. Ingen oppvarming og hadde det ikke vært for at det var -15C hadde jeg vært sikker på at jeg så lopper hoppe salto fra puten min.

Neste dag var det like kaldt, men sola skinte og jeg var så glad; for jeg skulle dra til Lahore idag. Men, nei! Pga. mordet på ekspresident Bhutto, bestemte Quetta seg for å ta en tre-dagers sørgestund. Bensinsasjoner, butikker, alt utenom noen få butikker og restauranter. Når jeg sier få, vil det si at det fremdeles var flere butikker åpne enn i for eksempel Bergen, på en daglig basis, men for Quetta var dette lite som vi fant ut tre dager senere. Hotellet var for ca 30kr per pers, men for den prisen var det ikke vært det! Yeez! Så vi fant et annet ikke langt ifra, etter altfor mye hjelp. Her var det flotte rom inkl. oppvarming til samme pris. I norge hadde jeg nok betalt 50 ganger prisen. Og betjeningen var hyggelig også. Jeg kom i kontakt med en kar, Isaf. Vi satt ofte sammen og drakk chai og han fortalte om familien sin. Dvs. det var ikke så mye prating, mer "hand to feet". Et uttrykk som jeg har plukket opp som betyr at man gestikulerer seg fram med noen universelle ord. Han gav meg telefonnummeret sitt som jeg smilte og takket for. Jeg fikk t.o.m kameraten hans sitt som satt med oss noen stunder. Etterhvert begynte samtalen dreie seg om hvor dårlig råd han hadde. "Very poor, very poor". Han så ut til å klare seg bra, men sammenlignet med norsk standard var han vel fattig. Neste dag var det søndag den 30. desember og ingen forandringer ang. frareise. Quetta er trygg på dagtid, men etter leggetid fikk vi høre, i etterkant, at medlemer av taliban stikker innom byen av forskjellige grunner. Men pytt pytt. Vi ville benytte ukeslutten på å reise ut av byen. Vi hadde kommet i kontakt med en afghaner, Garfur Jan som dro dra fra hjemlandet sitt for tre år siden med familien sin. Han tok oss med til en liten innsjø nord for Quetta. Om sommeren er denne plassen stappet med folk som tar piknikken sin her oppe. Denne dagen var det ca null. Som passet oss bra. Vi fikk en time uten spørsmål og uvante situationer. Kun søppel og cocacola-reklamer forstyrret idyllen. Vi tok taxien tilbake til hotellet, og der ventet Isaf oss med det store smilet sitt. Og chai. Anne hadde imellomtiden sjekket busstider og ruslet rundt omkring i byen. Neste dag skulle vi endelig dra til varme og trygge Lahore. Så Isaf måtte intensifisere hva han hadde prøvd på siden den første chaien ble helt i koppen min. Han tok meg til siden senere samme kveld og lurte på hvor mye penger jeg hadde. Om jeg kunne telle dem foran han. Det var vel en 4-5000 rupier jeg hadde på meg, 350-400 kroner. Men det føltes veldig feil så jeg sa nei og gikk inn på rommet for å spille kort med Anne, Winton og Jane. Etter et par timer lurte Isaf på om jeg hadde lyst på en til chai. Jeg ble med ham og vi pratet om alt mellom himmel og jord. Så langt hender og føtter rekker iallefall. Så sier Mr. jævla Isaf: "You give me money, yes?" og ba meg ta ut telefonnummeret som han gav meg. For det var ikke telefonnummeret hans. Jeg var den hvite, fete, rike melkekua hans som skulle overføre penger til KONTONUMMERET hans! Jeg begynte å bli klar for å reise fra Quetta...

Neste dag, etter en kald farvell med Isaf og en varm en med Garfur Jan tok vi en rickshaw til buss-terminalen. Forresten, jeg glemte helt å fortelle at jeg lovet Mohammad bak i Teheran at hvis jeg fant en Sufi-master på reisen min skulle jeg si ifra. Han fortalte meg at han har lett etter en i fem år. Både i Iran og Tyrkia. Det var i denne rickshawen at jeg fant min første ledetråd. Et bilde av en avdød Sufi-guru. Rickshaw-sjåføren fortalte meg at han holdt til i Lahore og dit skulle vi jo nå!

Bussturen var like shaky som den forrige, men det var mindre plass så det var nesten umulig å sove. 19 timer senere med tre stopp (to for bønnestund og en for matpause) var vi framme i Lahore. Nyttårsaften feiret vi ombord på bussen med eple-spise-konkurranse. Vi bestemte oss dagen før for å ta festingen i Lahore. Vi kjøpte inn 12 flasker øl og to flasker wiskey for oss fire. Ingen av oss hadde drukket på tre-fire uker, så effekten var økonomisk. Det var god stemning og kvelden varte til fire-fem tiden. Akkurat passe. Regal Internett Inn hvor vi bodde er en liten perle i Lahore. Eieren Malik, er en svært hyggelig fyr som arrangerer konserter oppe på taket et par ganger i uken med tradisjonell pakistansk musikk. Du kan også dra ut til landsstedet hans utenfor byen hvis du har lyst til å slappe helt av. Det er en liten myte om hvordan plassen fikk navnet sitt. For ca. ti år siden var det en Hollywood-innspilling i hotellet hans. Stjernen i filmen ønsket seg en internett-tilkobling for personlige grunner, så Malik som en av de første i Pakistan skaffet ham linjen. Da innspillingen var over ville skuespilleren betale for tilkoblingen, men Malik nektet å ta imot pengene hans. Etter mye krangling sa skuespilleren at siden han ikke aksepterte tilbudet hans ville han gjøre hotellet hans til den mest kjente i Pakistan. Og idag er det den mest besøkte plassen av backpackere landet. Når jeg kaller hotellet en perle, er det mer korrekt om man forestiller seg en litt bulkete og støvete hvit plastikk-kule med seks/sju strømavbrudd hver dagen. Men fremdeles en perle. Den andre januar var det konsertkveld og tilfeldigvis var det sufimusikere som skulle spille opp til dans. Det var egentlig ikke så mystisk for Malik var sufist! Og sånn fant jeg sufi-mesteren for Mohammad. Jeg har sendt han en epost, så det blir spennende å høre reaksjonen. Ellers på hotellet fikk jeg min første diaré. Men med halve apoteket i sekken, kastet jeg inn det jeg hadde av hvite håndgranater og etter tolv timer med krig kapitulerte inntrengerne og jeg fikk spylt ut de siste restene samme dag. Men nok om gamle krigshistorier. Jeg gjorde egentlig kun to ting i Lahore. Winton, Jane og jeg dro til et gammelt fort hvor det også var den største moskéen i verden. Den kan romme 100.000 mennesker bla bla bla. Jeg dro også med gjestene i hotellet til et sufiarrengement. Torsdagskveldene er visst viktige for disse menneskene. Det begynner i ni-tiden med trommemusikk, dansing og masse roping fra tilskuerne. Nevnte jeg hasjen? Det virket som alle røyket. Det skulle ikke forundre meg om det gikk med et kilo den kvelden på disse 2-300 menneskene. Noen hadde fem sigaretter fylt med mekk stikkende ut fra neven som de brukte som en bonge. Danserne røyket selvfølgelig også, for å komme nærmere Gud. En av danserne ble litt fornærmet når jeg høflig nektet i pausen å ta imot jointen hans. Det var uansett nok THC i lufta til å kjenne effekten. Og det var enten den eller den ensformige trommingen som gjorde meg søvnig, så etter et par timer dro jeg hjemover. Søndagen den sjette januar var det farvel med Anne og Regal Internett Inn. Vi hadde reist sammen i tre uker og hatt mye moro sammen, så det var litt trist å si farvel. Det var vel mest trist å se han ligge i sengen pga. diaréen. Men jeg håper han er bedre nå og vi vil nok møtes igjen i India.

I det siste kapitlet om Pakistan skal jeg fortelle om den sprøeste stengnings-seremonien av en grensekontroll noensinne og hva som skjer hvis man glemmer forskjellen mellom den pakistanske og indiske tidssonen. Jeg, Winton, Jane, Karolina fra Spania og Kristian fra Estonia dro altså til grensen på ettermiddagen for å få med oss stengnings-seremonien. Det tok ca 50 minutter til grensebyen hvor vi stoppet opp for å kjøpe med oss vann og frukt. Jeg sov litt på bussen fordi jeg ikke hadde kommet meg helt etter magasjauan (hvordan det enn staves). Halveis våken går jeg ut av bussen med de andre og jeg kan love enhver på denne kloden, at jeg har aldri sett et så møkkete stykke jord før. Men det var ikke guffent eller noe sånt. Det var bare overhvelmende med så mange mennesker og så mange ting og så mye søppel. Men skulle liksom være sånn her. Det passet så bra. Men klokken nærmet seg tre, så vi tenkte at det var på tide å komme seg bort til grensekontrollen som stengte fire. En siste rickshawtur i Pakistan fikk oss til grensen rundt ti på halv fire. Idet vi presser oss ut av rickshawen løper det vakter mot oss og sier at vi må skynde oss. Grensen stenger om fem minutter. Andpustne kommer vi frem og får sørgelig vite at vi er for sent ute. Fordi India er en halvtime foran Pakistan, stenger grensen halv fire pakistansk tid, men fire indisk. Skuffelsen er total. Vi har bare 800 rupies igjen fordelt på fem mann og det er ingen bankautomater før Lahore. Det eneste hotellet som er i omkrets koster 600 per enkel rom og 800 for dobbel. Vi går til eieren av hotellet for å forhandle oss fram til en pris. Etter en time over chai kommer vi fram til 800 rupies, hvor vi alle sammen deler et rom, sover i soveposen og ingen får dusje. Jau jau. Men før vi fikset rommet var vi på stengnings-seremonien. Det hele har blitt gjort om til en slags kamp hvor folk med flagg på begge sider prøver å piske opp stemningen for å overdøve det andre landet sine publikumere. I tillegg har vi vaktene som går fram og tilbake i merkelig fugledans. Svære haner med hodepryd, stort benspenn og mystiske spasmer. Vi var vel en 400 mennesker på den pakistanske siden, mens det var ca 4000 på indiske. Og sånn er det egentlig hver kveld fikk vi høre. Det er jo tross alt en milliard mennesker her hvor peppern gror.

Bilder fra Teheran og Estfahan

2007-12-27T11:39:00.000+01:00

Den her er til deg Rasmus

Moské i Estfahan

Den gale italianeren og jeg spiller sjakk. Han vinner...

Skippern

Utrolig middag med musikere.

Mossingen

Veldig god tradisjonell mat

Glad og fornøyd går vi bla bla bla

Anne i Estfahan

Kaffemannen

Jenter, jenter, jenter

Middag hos familien til Mohammad

Estfahan

Handelstands-bolig

Imponerende tak

Sånn gjør vi når vi bæsjer vår bæsj

Bahai-paret ved restaranten med den tradisjonelle maten og musikken.

Takbilde fra Estfahan

Akhbar

Anne med en av sine trange truser

Det er sjeldent med friske blomster i Iran, men man finner butikker fyllt med plastikk-kopier.

2007-12-27T10:59:00.000+01:00

Veldig god tyrkisk te, med masse sukker.

Universitetet til Ada og Jonas. Ligner litt på et fort...

Her er Mehmet med sin formidable kokkekunst.

Her sov jeg over hos den andre Mehmeten.

Broed med tarmhakk fra ku.

Toten?

Trøtt Oslo-farvell.

På vei fra Istanbul.

James med smugler-Egil. (Ziya, som betyr sol)

Det var mange som arbeidet med jernbanen. Alle sammen vinket og var glade og var sansynlig overarbeidet og underbetalt.

Julemiddag med pinnekjoett.

Savner dere alle.

Trente hunder blir øremerket i Istanbul. Denne bodde på Universitetet

Disse iranerne inviterte meg på te i lugaren sin. Ikke mye til engelsk, men vi sang og brukte tegnspråk som kommunikasjonsmiddel.

Ada syntes det var litt vel mye vennlighet da de ansatte håndtørket notatboken hennes.

Snille snille Ada og meg med et merkelig smil.

Innpåsliten, tannløs guide forteller ting om den båa moské som Ada ikke forstår.

Min første muslimske messe.

Taket kan ikke beskrives med ord eller bilder. Det kan vel beskrives litt, da.

Fancy flyoversikt.

Teheran og Istfahan

2007-12-21T11:49:00.000+01:00

Jeg hadde lest en eller annen plass at togreisen mellom Tyrkia og Istanbul var et sørgelig syn. Jeg kan bekrefte det. Men fytti-i-grisen så greie folk vi møtte der. Alle var interressert i hvem vi var, hvor var fra. Akkurat som i Tyrkia. Det var flest iranere som hadde vært på ferie eller feiret Mevlana. Han var en sufi-poet som levde for 800 år siden og veldig populer blandt sufi-følgere. Vi møtte en kar som het Ziya. En bamse av en kar som var veldig imøtekommende. Engelsken hans var ikke bra, men vi klarte å samarbeide oss fram til samtale. Personlig tror jeg han var smugler, siden han drev med shipping, var mye i Russland, pratet om mafia, og når jeg nevnte at jeg skulle til India, sa han at jeg burde kjøpe diamanter der og selge dem i Norge. Vi får se. Reisen vår gikk greit, men vi var ca 6 timer forsinket. På båten over Van-sjøen møtte vi Mohammad og hans familie. Mohammad var en av de du møter som har sånne lysende øyne. Han var Sufi-tilhenger og vi pratet masse om religion, tro og hvordan oppnå et godt liv. Det viste seg at sufismen hadde mange likheter med buddisme. Jeg trodde at det å prate om religion og politikk med iranere var livsfarlig, men mange syntes dette var veldig ok. Men det kan være lurt å la de starte samtalen. Overalt var det familier og venner som inviterte meg på chai, eller te om du vil. Jeg drikker jo vanligvis ikke te, men dette var virkelig godt. De bruker mye sukker, så du ser mange dårlige tenner. Vi fant ut etterhvert at vi var fem turister ombord på toget. Det var en italiener på toget som virkelig tok kaka. Han drev med shakra-meditasjon og skulle tilbake til India for å meditere of lære seg forskjellige instrumenter. På den siste delen av togreisen i Iran, var vår italianer sulten og ønsket seg mat, men kafeterian var stengt og det var bare de som jobbet som spiste litt ris og kylling. Han pekte på dem og sa at han ville ha det samme, men de nektet ham servering, og da eksploderte han. Han sprang opp og løp møt kjøkkenet og prøvde å bryte seg inn. Men kokken holdt igjen døren, så han gikk tilbake og prøvde å hoppe inn ved disken, men de som jobbet der holdt han igjen. Det var en 8-10 av dem der, så han var ikke noe trussel. De lo faktisk av det hele, mens italianeren, sint som en veps fløy rundt og ropte og skrek. Til slutt sa de at han kunne få litt mat hvis han bare roet seg ned. Satan for en kar. Men veldig interessant å prate med. Og vi fikk spilt litt sjakk i tillegg. Etter fire dager med reise var vi framme i hovedstaden i Iran, Teheran. Ikke noe fin by, men stappet med folk, butikker og biler. Vi gikk rundt og prøvde å finne herberget, men det var ikke så lett og jeg måtte virkelig pisse. Jeg hadde virkelig ikke lyst til å bryte noen lov i Iran og gjøre fra seg ute i det åpne er sikkert ikke kjempelurt. Men det var mitt på natten så jeg tok vannflasken min på 1,5 liter og pisset på den, og jeg klarte faen meg å fylle flasken. Jeg har aldri vært så stolt i hele mitt liv. Vi fant herberget til slutt og overnattet der tre netter. Siden døgnrytmen min den siste uken var temmelig knust havnet jeg i en tilstand hvor jeg bare trengte fem timer søvn om natten, så jeg våknet opp tidlig neste dag før de andre og dro ut for å finne en internettkafe og se litt av området. Natten før var gata utenfor helt tom, men nå var det bananas. Jeg gikk sammen med ei sør-koreaner som også skulle samme ærend som meg. På veien fortalte hun meg at hun hadde blitt grabbet av noen iranske menn et par dager før. Enkelte i landet er virkelig sjofle, for å bruke et utdatert ord, mot kvinnelige turister hvis de reiser alene. Jeg lastet opp forrige blogg og dro tlbake til de andre. Jeg skal være ærlig og hadde ikke høye tanker om Iran, men folk her er faktisk ennå vennligere enn i Tyrkia. Mange av de andre globetrotterne jeg møtte har Iran som en av sine favorittland. Folk stopper opp på gaten hver 200. meter for å prate med deg, og jeg overdriver faktisk ikke. Folk er stolte av å ha besøk av fremmede og jeg ble invitert tre ganger på gaten hjem til dem. Folk har ikke god råd, men de deler med seg det de har. Dette kalles ta´arof. De gjør det av høflighet, så man bør takke nei tre ganger, hvis du tror de er fattige. Hvis de fremdeles inviterer deg, da er det greit å bli med. Hvis du spiser med dem ute, får du ikke lov til å betale og skal bare holde kjeft. Det er billig her, men hvis du er turist prøver man alltid å ta ekstra betalt. Det er egentlig ikke noe problem, men alle bakpackere jeg prater med liker ikke å bli lurt, så man må alltid spørre hva det koster først. Jeg kan kjøpe meg en frokost på gaten for ca 10.000 rial, eller en Komeini som noen sier (ca en dollar). Middager for rundt to komeini og en buss-reise på åtte timer i en luksus-buss for fire. Dette er nesten ingenting, men Pakistan og India er mye billigere!! Jeg bruker ca ti dollar dagen her nede inkl. overnatting. Ellers vil jeg bare si at, de har alt sammen her vi har hjemme pluss mer. Amerikanerne har embargo med Iran, men bedriftene selger bare produktene fra andre land. Det enenste du ikke finner er McDonalds og Burger King. Mandagen (17.) skulle vi bruke sammen med en Bahai-familie på en restaurant som serverte tradisjonell man og spilte tradisjonell musikk. Jeg glemte å fortelle om disse menneskene. Vi møtte dem på toget og pratet med dem om religion (igjen!). Bahai er en religion som minner meg litt om Jehovas vitner, men har utspring fra Islam og blandet med andre religioner. Kvelden på restauranten var utrolig. Stemningen var rett og slett sterk og vi satt bak musikerne oppe på en scene. Dette var visst hvor VIP-gjestene satt, så vi var veldig beæret. Vi hadde ikke med noen present, men vi prøvde å betale, noe som ikke var mulig. Men å sende bilder og en mail er sett på som en høflig gest. Neste dag var det Mohammad og familien som inviterte meg og James som jeg etterhvert begynte å virkelig like. I tillegg til den nærmeste familien til Sufisten kom søsteren til konen som var ei 22 årig student som var noe av det vakreste jeg har sett i landet. Med tunga rett i munn og buksene på, gikk kvelden ryddig for seg. Denne gangen hadde vi med presenter til familien. Tirsdagen var avreise og bytte av reisepartner. Jeg møtte en nederlender, Anne (hi hi) som plutselig bestemte seg for å bli med Istvahan. Men først dro vi for sjekke ut kunstscenen i Iran. Igjen, veldig imponert. Se for deg selv: Vi var der samtidig med ei kunstklasse. Jentene i dette landet gir deg virkelig mye oppmerksomhet. De forfølger deg, drar i deg, prater seg imellom mens de ser på deg og fniser. Vi var i 45 minutter, Brad Pitt og George Cloney for 30 jenter. Hvorfor er ikke dere jenter der hjemme sånn? Men hvis noen tror jeg har det som plommen i egget, kan jeg informere at loven å ha sex før man er gift er steining til døden. Mennene blir gravd ned til livet og steiningen starter. Hvis man klarer å grave deg løs er du fri, men kvinnene blir gravlagt til skuldrene, så da er det umulig. Når du velger buss går du alltid etter Volvo. Mercedes har ukomfortable seter og er virkelig pakket. Å betale 20.000 ekstra (60.000) for en sju timers tur hvor du faktisk har muligheten å sove, er ingenting. Nå er jeg for øyeblikket altså i Isfahan. Her er kanskje de fineste, mest utrolige moskéene i hele verden. Trafikken er tryggere og det er mye roligere enn i Teheran. Vi møtte en lokal restaurerer som faktisk har vært i Moss!! av alle plasser for å reparere noen tepper. Han tok oss med opp på taket av bazaren og etterpå til en teppeforhandler som fortalte oss hvordan han kjøpte inn tepper fra nomadene, reparerte de og solgte de videre til turister. Etterpå fikk vi være med å spise med han på en av de lokale spiseplassene. Vi dro også til noe som ble kalt "the shaking minorets" som viste seg å ikke være verdt engang den halve dollaren det kostet for å komme inn. Men igjen kom det en bussplass med jenter fra Shiraz som overfalt oss og fortalte oss hvor vakre vi var *blush* og at vi måtte ringe de når vi kommer til byen dems. Noe jeg og Anne (tihi) vurderer faktisk å gjøre. Disse var i 20 årene og studerte kjemi og datatekologi på universitet. Nå skal jeg chille litt og så dra til Shiraz på lørdag. Det var alt for denne gangen! Snakkast med god matpakka! Evert

Istanbul

2007-12-16T07:21:00.001+01:00

Sånn, da var det avreise fra Oslo! Etter noen knalle dager hos søstern og gubben er alt fikset. Tror jeg har sovet 12 timer de siste 3-4 dagene. Er jo litt spent, men alt er så fjernt. Det største kulturelle møtet jeg har hatt hittils, var når jeg gikk rundt omkring på grønland i somres.

Uansett. Om søndagen hadde jeg, med familien en mini-julaften, hvor vi helte ned på pinnekjøtt og karamellpudding. Greit å få på litt svor på kroppen slik at jeg har noe tære på når diaréen setter igang. Fine presenter fikk jeg også. Tabletter mot løs mage og førstehjelpsutstyr. Og en ape-hånddukke som jeg kan plukke frem under farlige situasjoner for å spille gal. Mi-mi-mi-mi-mimi-mi

Må bare fortelle noe som skjedde da jeg skulle gå ombord på flytoget. Rett etter at toget rullet inn på perrongen, kommer det en kortvokst mørk iraker. Vi kan iallefall si at han er iraker (egentlig er han sikkert fra Toten). Han så skikkelig, skikkelig hard og sint ut, som om han hadde brukt de siste 28 åra sine på å hate alt vest for Bagdad. Han var kledd i svart-hvite kamuflasjebukser og en grønn militærjakke. Det kan jo hende at han nettopp hadde vært på temafest og var kledd ut som Robert De Niro i "Taxidriver", men jeg tviler. Han gikk rundt og rundt og endte med å spørre flytog-betjenten noen spørsmål som jeg overhørte så vidt. Hun sa at han var på helt feil plass, men han bare mumlet og fortsatte sin inspeksjonsrunde og skulte bort på toget og de andre gjenstandene på perrongen. Jeg får skikkelig vondt i magen, for et eller annet skurrer. Jeg følger med på han når han stopper opp og ser opp forbi toget (antagelig på det gamle postgirobygget). Plutselig putter han hendene i jakkelommen og jeg må bare gå. Bort. Jeg kjenner trykkbøgen fra bomben rundt livet hans treffe meg når den går av og får vanskelig å puste. Jeg trodde et millisekund at eksplosjonen var ekte, men jeg tar ikke sjansen på å slappe av siden den intuitive delen av meg prøver å fortelle meg noe. Da jeg trodde det smalt gikk jeg ganske brått opp mot terminalen, helt mekanisk. Der det begynner å skråne oppover står det en veldig kraftig, velkledd man og røyker. Han er svett og blek. Jeg gir ham et blikk og han stirrer tilbake som om han har sett alt som har foregått. Ikke det om eksplosjonen, men irakeren som samler informasjon om Postgirobygget som han og terror-cellen hans skal sprenge om akkurat et år. Den 11. desember. Jeg og min Frp-sympatisør er begge to veldig seriøse, men jeg løsriver blikket mitt uten at et ord har blitt sagt mellom oss. Jeg går på toget og er redd irakeren, skal fortsette terrorismen på toget. Men han blir der ute og ser.

Faen, tenker jeg og biter meg i at jeg ikke har kommet til flyplassen en gang og jeg har allerede begynt å se små talibanetter gledelig sprenge seg selv på togstasjonen. Fornuften begynner å ta overhånd og jeg er flau av den sterke forestillingsevnen min. Jeg er jo faen meg ikke noe bedre enn en paranoid, sørstats-amerikaner. Det skal ikke fortsette sånn her på turen. Jeg skal være våken og følge med rundt meg på turen, men jeg vil heller bli sprengt av en terrorist enn å være redd for å bli det. En liten faktaopplysning helt til slutt. Det dør flere mennesker i USA årlig av lynedslag enn det gjør av terroristhandlinger på verdenbasis. Men vi bruker ikke et x-antall hundretals milliarder dollars årlig på å utstyre menneskligheten med lynavledere på hodene våres. Statement! Fuck Yeah!

Heatrohw er en drittflyplass!

Framme i Istanbul:

Etter at jeg fikk fikset visumet mitt, var det 30 minutter i passkontroll. Det var sikkert 500 mennesker fordelt på 10 køer og av disse var det ca. 40 dritingse russere som lagde faenskap for resten av oss. Tyrkerne skjulte ikke hva de syntes om oppførselen dems og etter at jeg hentet bagasjen etter passkontrollen, et par russere og lokale istanbulere begynte å dytte og sparke etter hverandre. Og da eksploderte stemningen. Plutselig løp det rundt 100 stykk fra begge sider inn i sirkelen og hele flyplassen var full av rop og slagord! Shit, tenkte jeg og begynte ta fram kameraet, men med alle sikkerhetsvaktene rundt endte det med at jeg lot det være. Velkommen til Tyrkia!

På utsiden ventet kjæresten til Jonas, Ada på meg. Det viste seg at jeg ville få den beste guiden Istanbul hadde tilgjengelig. Hun flyttet dit for tre år siden fra Albania for å studere og kunne bra tyrkisk. Grei som hun var, viste Ada meg hennes favorittplasser i sentrum. Første stopp var Taksim. Et område med uteplasser og restauranter ofte benyttet av studentene. Etter et par øl på Peyote og noen veldig interressante samtaler, dro vi hjemover. Men gudene skulle ha det til at vi møtte noen av venninne hennes, så vi ble med dem og danset. Jeg må si at av de tyrkerne jeg pratet med den kvelden, var alle hyggelige og genuint interessert i hvem jeg var og hva jeg gjorde der. Jeg gikk langs gatene med backpacken og folk kunne stirre etter meg, men da jeg slang dem det beste smilet jeg hadde, smilte de tilbake og nikket annerkjennende. Faen så glad jeg blir av sånt. Nattmaten besto av tarmhakk fra ku, smaksatt med krydder og urter. Plassen vi spiste på, hadde fire gjester inklusive oss to, og vi hadde fem kelnere som stod ved bordet våres for å passe på at vi hadde det så bra som mulig. Ada skulle ta bilde av meg, men var uheldig og veltet teen hennes i det hun skulle ta kameraet. Notatboken hennes badet i den varme teen i ca seks sekunder før han som var ansvarlig for gulvet tok den og håndtørket framfor vifteovnen de hadde. Synet mitt som jeg hadde ved flyplassen, var snudd opp ned i løpet av kvelden. Vi sov hos en kamerat av Ada og Jonas, Mehmet. Mehmet tilbudte seg å levere sekken min på stasjonen neste dag, så jeg slapp å bære på den når jeg skulle turistifisere meg i Istanbul. Tanken på å være 20 kg lettere var fristende, så jeg aksepterte tilbudet hans.

Neste dag dro jeg og Ada til Universitetet hennes et kvarter unna. Det var mange hunder der på området og det viste seg at alle løshundene i området, eller hele Istanbul blir fanget inn og trent opp til å bli lydige. Etter at Ada gjorde noe business, dro for å spise frokost hos en annen Mehmet. Plassert ved et bråkete bilkryss hadde han lagd en oase av en spiseplass. Det var en sånn plass der det bare fantes stamkunder. Så igjen ble jeg tatt imot med varme. Jeg har bannet allerede på turen over tyngden og størrelsen på kameraet mitt, men man ser jo ganske proff ut, og man bryter fort isen hvis man spør om å få ta bildet av noen. Det skal sies at maten til Mehmet er vidunderlig. Han dro til Saudia-Arabia da han var yngre for å lære seg å lage skikkelig arabisk mat.

Etter at vi kjøpte billetter for reisen videre til Teheran, dro vi til den Blå Moské. Nå en av de nye 30 underverk. En gammal kar i dress og uten tenner begynte å fortelle oss om arkitekturen og historien på tannløs engelsk. For en plass! For et utsmykking! Etter at vi gav bestefar 5 lire (ca 25 kroner) ble vi sittende igjen. Det skulle til å begynne en islamsk messe. Den siste av de fem. Jeg har aldri vært med på noe sånt. Jeg benyttet sjansen til å lukke øynene og hvile sinnet litt og når jeg og Ada dro ut hadde vi begge en følelse av ro. Istanbul er vestlig, men krydret med Islam, åpenhet og litt fattigdom. Folk er kontaktsøkende og veldig hyggelige. Det er ikke kjempe billig, men to-tre ganger billigere enn Norge.

Toget videre til Teheran hadde god standard og både vestlig do og hull-i-gulvet-do. Samme pris som Istanbul på maten, men dyrere enn resten av Istanbul. Toget går bare på onsdager og er fremme på førstkommende lørdag. Den fire dager lange turen kostet meg 500kr.

Jeg møtte en tysker og en finne som jeg hørte skulle ta den samme turen som meg på toget. De hadde vært Rasmus-studenter ved universitet til Ada og skulle avslutte oppholdet med en tur til Iran. Jeg havnet på rommet med en kiwi. For å være en som har reist i alle områder i hele verden, var han forbausende negativ og kjip, men smart og morsom. Men vi kom greit overrens.

Bilder og mer fra togturen kommer etterhvert.

Snakkast

2007-12-08T00:32:00.000+01:00

De første linjene drypper altså nå ned på et nett-fenomen som jeg aldri har vært borti selv. Det er jo jævlig kjedelig med blogging. Lese om andre sine opplevelser har jeg aldri hatt tålmodighet til. Men det her er jo egentlig mest for min egen del jeg skriver. En dagbok, der alle har nøkkelen til låsen..

Jeg skal prøve å legge ut så mange bilder som mulig. Kanskje noen tegninger etterhvert. Vi får se. Uansett her begynner bloggingen:

Etter måneder med forberedelser (effektive 18 timer) skulle jeg begynne på den store ferden! Som mange andre store oppdagere, James Cook, India Jones, Marco Polo, visste jeg at jorden er rund. Det hjelper kanskje ikke så mye lenger, men jeg har større forutsetninger enn Colombo og Leif Eriksen. Og de gjorde jo store ting! Etter noen siste øl i Bergen og en altfor sen utvask av leiligheten til KiB-Heidi dagen før, tok jeg toget til Oslo! Her skal jeg nå si farvell til familien, kjøpe de siste gismoene til turen og sette de siste sprøytene. For dere som ikke har vært utenfor Europas sine grenser ennå som meg selv, beregn 3000-5000 i bakterie-saft. Vanvittig dyrt. Ellers kan jeg anbefale Gauda Forsikring, ihvertfall prismessig. Resten av servicen dems tar vi etterhvert.

Imorgen: Julaften!

Dagen før, etter en veldig kort varsel, tok jeg og noen venner i Bergen en avskjedspils på Finnigans:

Vakre, flotte mennesker

"Og da sa han: "Frotéhåndkle? Jeg har ikke sett noe frotéhåndkle!!""